Bris

Amanda skalv da hun kom ut i kulden, men hun bet det fort i seg. Hun så ut over tempelplassen. Det var allerede mye som skjedde selv om solen bare nettopp hadde kommet opp bak fjellene. Aktiviteten i byen doblet seg alltid på denne tiden av året, like før den store gledesfesten. Amanda gikk over plassen mot tempelet. Hun fikk mange lange blikk fra arbeiderne. Hun ble omtalt som den vakreste kvinnen i byen. I hvert fall nest etter hennes avdøde mor. Arbeiderne jobbet med å bygge et midlertidig tak over tempelplassen. Regnvær skulle ikke være et hinder for festivitetene. Amanda gikk inn i tempelet og hang bort kappen sin. Hun gikk frem til statuen i hovedsalen og gjorde de nødvendige ritualene. Statuen var av profeten Goyuan, en smilende og atletisk bygget mann, som gledesfesten var til ære for. Amanda var datteren til ypperstepresten i tempelet og det ble forventet at hun skulle spille og danse under festen sammen med andre av de vakreste kvinnene i byen. Hun gikk inn i et siderom og begynte å stemme instrumentet sitt. Hun så ut vinduet, men snudde seg fort tilbake igjen. Oliver hadde gått forbi. Han som hun mislikte mest av alle de unge mennene i hele byen. Det var nesten som en allergi, for hun følte seg sjøsyk og svimmel hver gang hun så ham. Hadde hun ikke hatt bedre selvkontroll så hadde hun blitt litt sint og gretten resten av dagen også. Men hun klarte ikke helt å sette fingeren på hva som var så galt med ham.

Døren åpnet seg og et sekund ble hun livredd for at han skulle komme inn. Heldigvis var det bare de to venninnene og medmusikantene hennes. “Gledelig morgen!” sa de og smilte. Victoria og Charlotte var vakre og selvbeherskede. Amanda følte seg trygg når hun var med dem. Det var helt utenkelig at de kunne komme til å sette henne i dårlig lys noen gang. De øvde på noen lystige musikkstykker helt til det var tid for lunsj. Jentene spiste i parken mens de pratet om løst og fast. “Han hadde en slik gledesrus at han glemte seg helt, og vet dere hva han sa til henne?” sa Charlotte. “Nei, fortell” sa Victoria. “Tenk, han sa at han hadde henne kjær!” Dette lo de godt av og var glade for at det ikke var dem som hadde kommet ut for noe sånt.

Etter lunsjen hadde Amanda studier med mentoren sin, Hannah. De studerte profetens tekster og tempelets historie. “Før vi leser videre i tekstene så kan du resitere de tre gledesetningene. Det er lurt å ha de i bakhodet for å forstå teksten bedre” sa Hannah.

“Den første gledesetningen: La alltid gleden flomme fra dine vakre lepper. Den andre gledesetningen: Bli ikke svak i kjærlighet, men stol på gledens styrke i seg selv. Og den tredje gledesetningen: Den som ikke gledes er i sannhet allerede død.” resiterte Amanda med stødig og selvsikker stemme. “Veldig bra!” sa Hannah.

Amanda og Victoria satt på en terrasse med utsikt over den nydelige solnedgangen over havet og drakk en drikk laget av moste frukter. Det var noe som ikke helt stemte. Amanda skjønte ikke riktig hva det kunne være. “Er du syk?” spurte hun Veronica. “Nei” sa Victoria og trakk litt forsiktig på smilebåndet. Da gikk det opp for Amanda at Victoria ikke hadde smilt til å begynne med. Hun ble forvirret, men lot som ingenting. Hun ville minne venninnen på historien Charlotte fortalte tidligere på dagen, om mannen som så usømmelig bekjente sine følelser overfor en stakkar ung kvinne, men det resulterte bare i at Victoria brøt ut med et spørsmål. “Hvorfor er det så viktig å ikke vise hva man føler egentlig?” “Hah! Hvordan skulle det gå hvis alle gikk rundt og proklamerte sin kjærlighet?” sa Amanda og lo for seg selv. “Og tenk hvis jeg ikke er så glad, gjør det noe egentlig?” sa Victoria. “Hva er du da, hvis du ikke er glad?” spurte Amanda. “Jeg vet ikke, jeg er. Jeg er.” mumlet Victoria. “Jeg tror du er litt stresset på grunn av gledesfesten. Men jeg skal la være å si det til noen, hvis du bare slutter å stille alle de latterlige spørsmålene.” sa Amanda trøstende. “Ja, det er vel bare det.” sa Victoria, så sa hun takk og gikk.

Amanda kjente et kaldt gufs da hun ble sittende alene. Men hun smilte for seg selv og tenkte på moren sin. Da ble hun alltid mer varm og selvsikker. Faren hadde fortalt at moren var den vakreste, gladeste og sunneste kvinnen historien har sett. Og selv om Amanda visste med seg selv at hun aldri kom til å bli like vel aktet som moren så gav det henne mye å ha et så godt forbilde.

Da mørket senket seg gikk Amanda inn i huset som hun og faren bodde i. Hun så ikke så mye til ham i tiden rundt gledesfesten. Han hadde mange ritualer å finpusse på og festtaler å holde. Dessuten så håpte alle på en profeti i år. Det var nemlig ti år siden sist de hadde fått en profeti. Hun kunne se at han allerede hadde gått og lagt seg.

Neste morgen var dagen før gledesfesten. Det var masse øvelser på parader og byen var nå fylt til randen av gjester fra øyene utenfor kystlinjen til byen. Amanda brukte lang tid på å finne venninnene. Da hun endelig fant dem var de i en diskusjon. Dette var svært unormalt. Amanda visste ikke helt hva hun skulle gjøre så hun sa “Gledelig morgen!” på en så hyggelig måte som hun klarte. Jentene ble stille og Victoria smilte til Amanda. “Vet du hva Charlotte er i ferd med å gjøre?” “Jeg kan da si det selv.” sa Charlotte.” Jeg skal love evig troskap.”, men ble avbrutt av Victoria. “Til Oliver!” Det gikk kaldt ned over ryggen til Amanda, men det varte bare en brøkdel av et sekund. Så smilte hun bredt og lo rått. “Jeg har visst tatt fryktelig feil av din karakter.” sa hun og lo nå nesten litt hysterisk. Charlotte ble fryktelig ukomfortabel, spesielt da Victoria også kastet seg ut i latter. “Jeg har da ikke skadet dere personlig?” mumlet Charlotte. “Bare i går satt du selv og lo av en liknende situasjon.” sa Amanda. “Men når det gjelder deg selv så forventer du full forståelse.” istemte Victoria og fortsatte. “Du kommer til å bli en gammel, stygg og feit kone!” Charlotte tidde helt stille og snudde på helen. Hun ble borte i folkemengden. Amanda og Victoria sto helt stille en stund. Victoria kikket usikkert bort på Amanda. Amanda begynte å fnise og det gjorde de begge hele veien til tempelet. De fant fort en ung kvinne som kunne ta over instrumentet til Charlotte på kort varsel.

Etter lunsj gikk Amanda i en av gatene som ledet bort fra tempelplassen. Der var det et marked som solgte vakkert tøy og velsmidde smykker. Mens hun sto der og prøvde å velge mellom to ringer fikk hun øye på Oliver og Charlotte. De gikk ned gaten sammen og holdt hverandre i hendene. I stedet for å bli kvalm og svimmel ble Amanda overrasket av en ny følelse. Det raste i henne og hun ble usikker på om hun kunne kontrollere seg selv. Så hun gikk inn i en sidegate. Hun klarte ikke å forlate sidegaten på mange timer. Hun bare sto der og stirret på murveggen foran seg. Hva skjer med meg, tenkte hun. Med ett tenkte hun at hun ville gå ut og fike til Charlotte. Men hvorfor skulle hun gjøre det? Hun syntes jo synd på Charlotte, egentlig. Som ikke kom til å være fri og glad lenger.

Amanda lukket øynene, men sperret dem opp igjen. Hva var det hun hadde sett for seg? Hun hadde sett seg selv gå hånd i hånd med Oliver ned gaten. Med ett ble hun svimmel og kvalm igjen. Det var ikke mulig. Hun mislikte jo ham. Gjorde hun ikke? Hun kjente at det var nærmere sannheten at hun egentlig likte ham ganske godt. Men nå var det for sent uansett. Det beste var nok å bare glemme det hele og smile. Hun gikk ut fra sidegaten, men hun var fremdeles så kvalm og svimmel at hun ikke turte annet enn å gå direkte hjem.

Vel hjemme la hun seg på sengen og stirret i taket. Hun skulle ønske hun klarte å være glad. Hadde hun mistet all selvkontrollen sin? Hun reiste seg opp og prøvde på et smil. Det føltes kjempe stivt. Det var nesten som om hun ikke hadde lyst til å være glad. Hun hadde en merkelig trang til å legge ansiktet ned i sengen og gråte. Men hun hadde jo ikke slått seg noe sted.

Amanda gikk bort til vinduet og kikket ut. Vinduet vendte mot tempelplassen. Det føltes som om vindusglasset var en evighet tykt. Hun kunne nesten ikke huske gledesetningene, men hun mumlet dem forsiktig. Tankene hennes klarte ikke å binde ordene sammen. De gav ikke mening lenger. De ordene som hadde vært så viktige for henne. Hun fant et teppe og satte seg i vinduskarmen.

“Hallo?” Det var Hannah som hadde kommet inn på rommet til Amanda. Amanda hadde sovnet i vinduskarmen. “Du glemte studietiden i dag.” Amanda glippet litt med øynene og kikket ut. Det var blitt mørkt. “Er du ikke frisk?” spurte Hannah. “Jeg, jeg vet ikke.” sa Amanda. Hun skulle ønske at hun kunne fortelle alt sammen til Hannah. “Få i deg litt mat og få en god natts søvn. Så føler du deg sikkert bedre i morgen.” sa Hannah. “Det skal jeg gjøre.” sa Amanda og fikk til et lite smil.

Hun gikk ned til kjøkkenet og bad om noe lett. I stuen satt faren og skrev. Hun satte seg ved bordet og begynte å spise. Plutselig reiste faren seg og gikk bort til henne og så på henne. “Hva er det?” sa hun. “Et sånt sukk har jeg ikke hørt siden moren din levde.” sa han og satte seg ned ved siden av henne. Amanda smilte. “Det er noe jeg kanskje burde fortelle deg. Du er jo veldig lik henne vet du.” sa faren. “Ja, jeg er heldig sånn sett.” smilte Amanda. “Ja, men jeg har kanskje gitt et litt feil inntrykk av henne.” sa faren. Amanda kikket usikkert opp på ham. “Det var ikke mange som kjente henne sånn som jeg gjorde.” fortsatte faren. “Meste parten av tiden var hun den kvinnen jeg har fortalt deg om. Men noen dager nektet hun å stå opp. Hun bare lå i sengen og gråt. Hun pleide å si at hun aldri kom til å smile igjen. Men det gikk alltid over etter en stund.” Amanda var målløs. “Den siste gangen hun ikke var glad, gikk det ikke over på en hel måned.”

Amanda ville ikke høre mer. Hun reiste seg opp og gikk ut på terrassen med utsikt til havet. “Bli glad, bli glad, bli glad!” sa hun til seg selv. Hun smilte så stort hun kunne til månen. Det hjalp ikke. Det gjorde fremdeles vondt inni henne. Hva er egentlig glad? tenkte hun. Er glad å føle seg vel? Det hadde aldri vært vanskelig å være glad før. Hvorfor skulle det bli så vanskelig nå?

Dagen for gledesfesten er kommet. Amanda tar på seg festdrakten nesten mekanisk. Hun henter instrumentet sitt og stemmer det. Hun følger med på ritualene. Står på rett sted til rett tid. Spiller alle musikkstykkene uten store feil. Hun klarer faktisk å late som om hun er litt glad. Under den store gledesdansen sniker hun seg bort til et sted hun kan sitte i skjul og betrakte menneskene. De ser så glade ut at det gjør ekstra vondt inni Amanda. Men så begynner hun å studere øynene til menneskene. Er de egentlig glade? Hun finner ut at de fleste ser ut til å ha en slags hulhet i øynene. Dansen gir uttrykk for glede, styrke og selvtillit, men menneskene ser helt tomme ut.

Med ett får hun øye på Charlotte og Oliver i gruppen med dansende mennesker. De har en helt annen glød i øynene. De ser faktisk glade ut. Amanda blir atter en gang kvalm og svimmel. Og musikken gjør det hele verre. Hun må komme seg bort. Sjanglende løper hun ut av byen og setter seg ved elven til hun får pusten igjen. Hvor skal hun dra? En ting er sikkert, hun orker ikke å møte noen mennesker. Byen er utelukket, og hun er for tynt kledd til å dra opp i fjellet eller ut i en båt. Hun går over en bro. Skogen, ja. Hun vil inn i skogen. Den dype, den mørke.

Amanda går sakte mot veggen av trær. Skogen har aldri virket så tiltalende før. Hun går og går. Snart ser hun bare fliker av en blå himmel over seg. Hun vil lenger inn i skogen. Hun vil begraves i mørket. Nå har hun gått i nesten to timer. Hun ser på himmelflikene at det snart blir skumring.

Hun kommer til en lysning med en mosegrodd stein. Utmattet som hun er så slenger hun seg ned på steinen. Plutselig slapper hun fullstendig av. Hun begynner å gråte. Tårene renner som om hun har spart dem opp hele livet. Savn. Ensomhet. Ufullstendighet. Amanda gråter seg tom og sukker dypt. Hva nå?

Hun hører en lyd og reiser seg opp. Ingen. Hun snur seg. Noen. Men hun rekker ikke å se hvem eller hva før han eller det omfavner henne. Først skvetter hun til. Men så blir hun fylt med en ro og en trygghet som hun aldri har kjent før. Når hun slippes så ser hun at det var en mann. Eller en ung gutt. En høy vakker ung gutt med langt hår og spisse ører. En alv. Hun gisper. Han smiler, med en mildhet man ikke finner i smilene i byen. “Du trengte en klem, hva?” sa han. Amanda kunne ikke tenke seg noe annet hun hadde trengt mer i det øyeblikket hun fikk det. Men hun klarte ikke å formulere en meningsfylt setning. “Takk.” hvisket hun. “Kom” sa han.

Amanda fulgte etter alven som viste vei innover i skogen. For henne så alle trærne tilnærmet like ut, men han så ut til å vite akkurat hvilken vei som var den riktige. Før hun ante ordet av det sto de utenfor en slags bygning og når hun så nøye etter så kunne hun se flere liknende bygninger mellom trærne i området. Hun fikk til og med et glimt av et par andre alver. “Vær så god, stig på!” sa alven. “Hva heter du?” spurte hun da hun sto innenfor døren. “Jeg heter Mikael” sa alven. “Hva heter du?” spurte han. “Amanda” sa Amanda. Hun så seg rundt i inngangspartiet som var en buet gang med et par dører på den ene siden og et par vinduer på den andre siden. “Inn her” sa alven og åpnet en dør som ledet inn i en stue. Der satt en ærverdig alvedame. “Dette er min mor, Irmelin” sa Mikael. Amanda hilste på damen som gikk ut på kjøkkenet og hentet mat til dem. “Hvor kommer du fra?” spurte Mikael. “Jeg kommer fra byen ved kysten” sa Amanda. “Hva gjør du her i skogen?” spurte alven videre. “Jeg vet ikke helt, jeg orket ikke å være i byen mer.” sa Amanda. “Du kan godt få bo her til du vet hvorfor du er her, eller til du vil tilbake igjen.” sa Mikael. Han må ha merket at hun var trøtt for han spurte ikke om så mye mer, og når hun var ferdig med å spise viste han henne til et soverom.

Neste morgen våknet Amanda av en forsiktig banking på døren. “Kom bare inn!” sa hun. Det var Irmelin som lurte på om Amanda ville ha et bad før frokosten. Det ville hun gjerne. Mikael kom ikke til frokosten men det gjorde ikke noe for Amanda fikk god kontakt med Irmelin. Men etter frokosten kom Mikael rennende inn med to fugler han hadde skutt med pil og bue. “Her har du noe til middag, mor.” smilte han. “Skal jeg vise deg rundt?” spurte han Amanda. “Ja, takk.” sa hun.

Alvebyen var ganske annerledes enn byen ved havet. De hadde ikke et tempel. Men de hadde et stort bibliotek som lå veldig sentralt. Og så hadde de mange rom til å møtes i og bare ha samtaler. Alle var veldig hyggelige, men ikke på en tom måte som hjemme. Og de fleste voksne alvene holdt sammen i par. Når en liten alveunge begynte å gråte, så ikke moren seg forferdet rundt for å se om noen la merke til det. Hun satte seg i stedet ned og spurte hva som var i veien. “Å, det var trist” Kunne hun si hvis noe fint var gått i stykker. Amanda var ikke helt sikker på hva trist betydde. “Det er det motsatte av glad.” sa Mikael. “Å!” sa Amanda. “Da er det trist jeg er!” Og med en gang hun hadde sagt det så følte hun seg litt gladere. “Vil du snakke om det?” spurte alven. “Ikke akkurat nå, vis meg resten av byen.” sa hun og smilte.

Senere på kvelden satt Mikael og Amanda i toppen av et tre og så på stjernene. Da fortalte hun hele historien. “Jeg har egentlig nesten aldri vært ordentlig glad, jeg har bare vært flink.” sa hun. “Jeg forstår.” sa Mikael. Og det beste var at han gjorde virkelig det. “Men nå er jeg verdens gladeste.” sa hun. “Og verdens vakreste.” sa Mikael uten å ta øynene fra stjernehimmelen. “Dust!” sa Amanda, men hun smilte bredere enn hun noen gang hadde gjort før. “Jeg kommer til å bli trist igjen også.” sa hun. “Jeg synes du er vakker når du er trist også.” sa Mikael. “Så du stjereskuddet?”

Filed by bris at 8:11 pm under Ord