Bris

På vegne av menneske vil jeg si: jeg. Hvem er jeg? Jeg er menneske. Jeg er verdifull.

Jeg har et ansikt du kan såre. Men jeg har også et ansikt du ikke kan såre. Du kan kalle meg stygg og svak. Men jeg har en hemmelig drøm. Et hemmelig håp. Som du ikke kan ta fra meg. For du vet ikke at det er der. (Du vet ikke alt. Tro ikke at du forstår meg!) Jeg kan ikke dele det med noen. Nå. For om jeg skulle miste det. Var det ikke noe igjen i meg. Som gjorde meg til meg.

Og jeg tenker på mine mange dumheter. Jeg er den som alltid står i veien.

Derfor nøler jeg i møte med andre. Tenk hvis de gjennomskuer den jeg er og den jeg ønsker å være. Tenk hvis de avslører. Tenk hvis de lar meg i stikken. Lar meg sitte igjen. Som ingen.

Jeg vil ikke være ingen! Jeg vil være noen. Hører du meg?

Jeg lever på det å spytte andre i ansiktet. De som er svakere enn meg. Tror jeg. (Men egentlig er de kanskje sterkere.) Og de jeg tror er sterkere, de som har makt, de kysser jeg føttene til. De er det jeg bygger mitt liv på. Det er slik jeg holder meg oppe. Men jeg har også et hemmelig ansikt. Jeg kjenner nesten ikke meg selv. Det er et kriterium for å holde ut. Men av og til kjenner jeg meg selv, da er jeg ikke meg selv. Er jeg? Da er jeg en annen. En som er svak. Kanskje svakere enn alle. En udugelig, ynkelig og feig liten unge. Som jeg hater. Som alle andre også hadde hatet hvis de kjente.

Derfor må jeg bære mitt skjold. Og sloss som en mann. For å være noen. Jeg som alle andre.

Jeg er noen. Jeg er tilstede for alle. Jeg er godheten selv. Hallo? Jeg er flink! Jeg er vakker og vellykket. Jeg er en solstråle som gleder alle på min vei. De sier jeg alltid er glad. Og det er jeg jo også. Når de ser. Men når de ser bort, sukker jeg dypt. Jeg tappes for energi. Jeg orker ikke gjøre noe for meg selv. Jeg skjønner ikke hva som er galt. Alle mine store forbilder klarte det. Hvorfor klarer ikke jeg det? Jeg gjør mot min neste det jeg vil at de skal gjøre mot meg. Men hvem tar vare på meg? Det er ikke så nøye. Jeg klarer meg alltids. Klarer alltids. Jeg?

Jeg er ikke noen. Jo, jeg er jo noen, bare ikke noen spesiell. Jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kan ikke redde verden. Vinne Idol. Eller bli millionær. Men jeg kan gjøre en jobb. Jeg kan hjelpe en venn, av og til. Kanskje jeg ikke vil være noen engang. Stress. Jeg vil ikke leve opp til noen andre enn den jeg allerede er. Jeg er bare meg. Verken mer eller mindre.

Hvem er jeg? Hvem er jeg? Hvor er jeg’et mitt? Ikke her, ikke her. Her? Ja, her, jeg er noen! Nei, der ble det borte igjen. Jeg får lete videre. Jeg er menneske, jeg er søkende. Jeg er opptatt av det sanne. Jeg vil finne meg selv. Og ikke bare meg selv. Men mitt innerste sanneste jeg. Jeg må da være noen. Jeg må da det. Noen som er fantastisk, noen som, når jeg finner den, strømmer igjennom meg med en friskhet og kraft. Som gjør meg sterk og trygg. Noen jeg kan hvile i. Noen som strekker til. Mer en jeg gjør nå. Derfor leter jeg, etter jeg.

Hva er ekte?

Har alle masker?

En maske er jo ekte, er den ikke?

Må man kaste masken, livsløgnen og selvhøytideligheten for å kunne bli lykkelig?

Hvor er nestekjærligheten?

Hvordan kan jeg være meg selv, leve i nået og være tilfreds?

Hvordan kan jeg finne fred og trygghet?

Kan jeg finne lykken ved selvrealisering?

Kan jeg finne lykken uten?

Hva er lykken?

Hva er det alle mennesker lengter etter?

Hva er det jeg lengter etter?

Hvordan kan jeg oppnå det?

Hva har jeg å gi?

Jeg er jeg. Du er du. Kom la oss leke.

Filed by bris at 8:32 pm under Ord