Bris

“Du er ikke min mor, mamma!” ropte hun. Hva får et menneske til å si noe sånt? Jeg ble like urolig og beklemt som alle de andre menneskene rundt meg. Hun fortsatte høyt og snøvlende. Hun skjøv ansvaret for alt som hadde gått galt i livet sitt på sin mor. Også ansvaret for hennes eget barn. Påstandene var usaklige og nesten komiske. Hun var ruset og desperat. Og håpløst egoistisk.

Hvorfor er du så egoistisk? Ingen unnskyldninger nå! Si det som det er.

Jeg er bare et menneske. Det er slik mennesker er. Kall det overlevelsesstrategien “den sterkestes rett”, kall det synd, kall det hva du vil. Mennesket er og blir egoistisk, selvsentrert.

Du er egoistisk, jeg er egoistisk. Selv i det vi kaller gode gjerninger ligger ofte egoismen og lurer i bunnen. Vi kjøper oss god samvittighet eller vi forventer å få noe tilbake for det vi gir. “..selv i en favn hvisker du bare ditt eget navn” skriver Hans Børli i et av sine dikt.

Jeg er bare et menneske. Jeg er bare et stakkars lite svakt menneske. Jeg kan ikke noe for det. Mennesker er egoistiske. Det ligger til min natur, og jeg lærer det av samfunnet. Mennesker tenker mest på seg selv. Hva er det å gjøre med det?

Ja, og hva er det å gjøre med all forsøplingen og forurensningen i verden. Og alle krigene. Vi vil jo aldri klare å stoppe det. Men betyr det at vi skal gi opp? Betyr det at vi skal sette oss ned og se på det hele som håpløst? Eller skal vi ta oss sammen, brette armene opp og ta i et tak. Slik mange nordmenn gjorde under krigen nettopp da det så aller mest håpløst ut.

Vi har mye å lære av dem. Vesten har generelt mye å lære av fortiden og av ulandene. Jeg begynner å bli litt lei av hele individualisme og toleranse greia. Det er jo mye bra med individualisme og toleranse. Vi har et ganske fritt samfunn og vi har store muligheter til å drømme og realisere.

Hvis du spør en 20 år gammel kambodsjaner hva han drømmer om så får du ikke noe ordentlig svar. Spør du hva han ville studert hvis han kunne studere hva han ville i vesten så får du bare et flir. Så sier han igjen at han studerer økonomi fordi da kan han få en jobb i en eller annen butikk. Men han ville aldri finne på å heve stemmen mot sin mor. Det er jo nettopp for å ta vare på henne og familien at han jobber så hardt for å få en jobb.

Vi har mistet mye av samholdet i all vår fantastiske tolererende individualisme. Og vi har mistet evnen til å stille folk til ansvar for det “gale” de gjør. For det er ikke noe som er galt. Så lenge det ikke er ulovlig, så er det vel lov da. Men vi fratar mennesker verdigheten når vi unnskylder dem. Så til den sinte damen som kranglet så høylydt: Du har sikkert dine grunner til å ruse deg for å glemme deg selv. Du har sikkert hatt det vondt. Men du har også ett ansvar. Også du skal være med på å gjøre verden til et godt sted for alle. Og spesielt for dine barn! Det er ditt ansvar og du kan klare det.

Filed by bris at 8:10 pm under Ord