Bris

Kjære lærer! Hver dag møter du ca 20-90 liv som du har stor innflytelse på. Det er en fantastisk mulighet, men kanskje også en byrde. Du kan selvfølgelig la være å bære byrden eller gripe muligheten. Du kan forholde deg likegyldig, bare servere pensum og gå, men det gjør du neppe. Hvordan kan man stille seg foran tenåringer og ikke merke det voldsomme potensialet? Eller ikke kjenne at det er disse fremtiden kommer til å bestå av. Hvem blir ikke skremt av tanken på å la dem ta over jorden uten å lære dem en ting eller to først?  Hva skal man da gjøre når de ikke ønsker å lære? Akkurat nå går jeg siste året i videregående på Steinerskolen i Stavanger. Jeg er to år eldre enn de andre i klassen min. Jeg har gått ett år på Eilert Sundt og ett år på Kvitsund Gymnas i Telemark. Alle skolene har sine fordeler og ulemper, og jeg ville ikke vært foruten ett eneste av mine skoleår. Noe som har frustrert meg på alle skolene jeg har gått på er at en stor gruppe av elevene ikke har noe ønske om å forstå det læreren prøver å formidle. Et veldig vanlig spørsmål å stille en lærer er: “Må vi kunne dette?”. Og av og til er jeg helt enig. Jeg synes ikke man trenger å gå og bære på så volsomt mange faktaopplysninger i dagens informasjonssamfunn. Da vil jeg heller bruke tiden min på å lære mer om ideer og måter å tenke på. Men stort sett handler spørsmålet om en søken etter letteste vei til å bestå et fag. Jeg opplever også en veldig liten grad av selvstendighet blandt mine medelever. For mange er det viktigste i en skoletime å få notert ned nøyaktig det læreren sa. Siden pugger de dette og leverer det tilbake på prøven. Dermed er de trygge, har læreren sagt feil er ikke det deres problem.  Men hvorfor er det sånn? Burde ikke skolen lære oss viktigheten av det å lære? Jeg synes at noe av det viktigste man kan lære et menneske er at du har muligheter. Uansett hvordan ditt liv har vært til nå så har du muligheter til å forandre på det, muligheter til å leve et godt liv. Det er viktig å gi elever selvtillit. Det er utrolig mye lav selvtillit blandt skoleelever som fører til at de lukker seg inne, at de mobber, at de blir nervøse eller at de blir deprimerte og likegyldige. Lær dem å stole på seg selv, lære dem at hvis du undersøker verden så kan du lære noe om den som er nyttig for ditt liv. Vi må lære elever å prioritere riktig. Alt dette burde man egentlig lære av sine foreldre. Men samfunnet har lært våre foreldre at det viktigste er å arbeide for å høyne levestandarden for en selv og for landet. Og deretter skal man drive selvrealisering. Og mange foreldre tror også at de har liten innflytelse på sine barn. Det er ikke sant. Foreldre har stor innflytelse på sine barn enten de gå inn for det eller ikke. Vi trenger lærere som utfordrer oss, som forventer noe av oss, som stiller oss til ansvar for vår egen utvikling og som viser oss at man kan klare det utroligste hvis man bare tør å prøve. Alle elevene kommer på skolen med en ryggsekk full av fortid. Den er full av familieforhold, forhåpninger, skuffelser, brennende interesser og usikkerhet. For oss er verden ny og skummel. Det er vanskelig å legge alt dette bort på skolen. Vi skal finne ut av hvem vi er, hvem de rundt oss er og hva slags forhold vi skal ha. Vi skal finne ut hva kroppen vår trenger av søvn og av mat, og finne ut hvordan den tåler press og stress. Vi skal rett og slett lære å leve, samtidig som vi lærer å lære. Noen ganger er det alt for mye på en gang. Mange kapitulerer. Men finnes det mennesker som ikke passer til å lære? Finnes det mennesker som har lært nok? Det tror jeg ikke. Og jeg synes vi skal være forsiktige med å kalle folk late og giddalause. Jeg tror alle har mulighet til å lære det de har lyst til å lære, men kanskje i et annet tempo eller i en annen rekkefølge enn andre.  Jeg synes det er for mange elever på allmenfag-linjene som er presset dit på feil måte av foreldrene. Dette må du gjøre fordi det er alltid lurt å ha studiekompetanse! Men tre år på allmenfag gir mange frustrasjoner og lite utbytte til en som ikke er interessert i å studere. Jeg vil si til de som står ovenfor et valg: Hvis du ikke ønsker å gå på allmenfag så tror jeg det er fordi det finnes noe annet som er viktigere for deg å låre først. Så lenge du tenker litt over hva som er viktig for deg her i verden så tror jeg du trygt kan følge hjertet i valg av studier og yrker. Skulle du velge feil så har du ihvertfall lært noe. Det verste du kan gjøre er kanskje å ikke gjøre noe. Men så lenge du reflekterer litt og er tilstede der du er så lærer du noe uansett hvor du er.  Jeg er litt frustrert på systemet med studiekompetanse fordi jeg føler meg egentlig klar for å begynne på universitetet. Grunnen til at jeg valgte steinerskolen var at jeg kunne få både 2MX (vanskelig/gøy matte), håndtverk (sølvsmie, lærarbeide, bokbinding, o.s.v.) og det er mer rom for filosofidiskusjoner i alle fag. Jeg synes det har vært alt forlite filosofi og etikkopplæring i grunnskolen. Alle burde stimuleres til å være mer bevisste på verden og hvordan man kan lage regler for hvordan vi skal leve sammen. Men kan jeg forvente å lære av å gå på skolen? Og hva kan jeg forvente av en lærer? Alle er jo egentlig lærere. Så kanskje alle har ansvar for verdens kunnskapsnivå.

Filed by bris at 9:52 pm under Ord