Bris

Takknemlig snø.

Og ingen av dråpene henger der
alle bare renner og renner.
Og ingen øyne er tørre
unntatt de som går med briller.
Og ingen bare er der de er
alle er et annet sted
eller de skynder seg tilbake
for ingen vil være på feil sted
om tiden er aldri så rett.
Og regnet bare regner
med at alle forstår.
Men hvem gidder å forstå regnet?
Når de har brukt tid foran speilet.

Og det ingen har tenkt på
er at regnet skulle gjerne
regnet en dag da
ingen hadde planer uansett.
Men de dagene forsvant
for lenge, lenge siden.
Og derfor pøser det
på med regninger
når det passer minst.
Og derfor har alle 5 paraplyer
hjemme, men ingen med seg.
Og derfor er regning det mest
forhatte faget på skolen.
Fordi ingen kan vite sikkert.
fordi det egentlig aldri passer.

(Og derfor er snøen så takknemlig.)

Det er mange ensomme i Norge. Det er litt rart. For vi passes jo så godt på av staten. Fra barnehagen til aldershjemmet. Så ofte som mulig samles vi mange på ett sted. På skolen, på diverse venterom, i rushtrafikken, på 17.mai og på kjøpesentrene. Men definisjonen på ensom er visst ikke: en som er alene. Definisjonen på ensom er nærmere: en som føler seg alene og synes det er vondt.
Så hvis jeg sitter helt alene i et romskip i bane rundt mars. Så er jeg ganske alene, men ikke nødvendigvis ensom. Men hvis jeg står midt i Oslo på nyttårsaften. Så er jeg definitivt ikke alene. Men jeg kan føle meg ganske ensom.
Det handler vel om å ikke føle seg sett og forstått. Eller kanskje det ikke engang er så viktig å bli sett og forstått, men det viktige er at noen har lyst til å se meg og prøve å forstå meg. At noen tar seg tid til å høre hva jeg har å si. At noen har lyst til å dele sine tanker med meg. Tilstedeværelse er et nøkkelord.
Tenk at det skulle være det vi lengter mest etter i vårt rike samfunn. Det som er så lett å gi hverandre. Det som koster så lite. Det har vi ikke råd til å gi. Nesten ikke til våre nærmeste engang.
Hvorfor kommer ikke bare de som er ensomme og sier i fra? Det er ikke så rart. For når man har vært ensom en stund så synker selvbildet ganske mye. Da er det ikke så lett å si: Hei, du! Jeg fortjener oppmerksomhet.
Fortjener vi oppmerksomhet? På en måte så synes jeg ikke vi fortjener noe som helst. Hvis jeg sier ingen fortjener oppmerksomhet. Så betyr det at alle fortjener like mye oppmerksomhet. For alt og ingenting høres ganske forskjellig ut, men i praksis, når alt kommer til alt, så er det ikke så stor forskjell. Noen ensomme krever veldig masse oppmerksomhet. Vi tror at de slett ikke er ensomme. Vi tror de er mer sosiale enn oss selv. Men de er ofte ganske ensomme de også. Og har om mulig enda lavere selvbilde enn mange av de som sitter alene med sin ensomhet. Derfor søker de bekreftelse hele tiden. Uten at de egentlig føler at noen har sett dem.
Men hvorfor er det så få som er tilstede? Og hvorfor virker det ofte som om ingen er tilstede akkurat når man trenger dem mest?

”På bunnen er vi alle dugelige” sier Arne Næss. Vi kan hvis vi vil.

Filed by bris at 4:06 pm under Ord