Bris

”Den absolutte mulighet står konstant i senit som ei kunstig sol over det fristilte jeg. Uten historie som binder og med åpen framtid må dette jeg, svimmel av mulighet, gjøre alt det mulige nå. Forestillingen om at alt er mulig, blir også en forestilling om at man ikke er seg selv uten å være et unikt, grandiost selv. Samtiden dyrker ikke selvet, men den selv-stendige, den store eneren som av ingenting ble alt.” – Karin Sveen, Den kultiverte lidelse

Jeg tenker på forbildene i dag. Hvordan folk ønsker å være. Det handler om penger, utseende og popularitet. Masse penger, bra utseende og stor popularitet får du stort sett bare hvis du gjør hva som helst for å få det. Og hvordan vil verden se ut etter noen tiår der de fleste gjør hva som helst? Hvordan vil verden se ut hvis alle som ville det fikk masse penger og bra utseende?
Kanskje det hadde vært en god ting. Hvis verden kom til det punktet, så hadde vi kanskje sett oss om etter noen andre forbilder. Noen som skiller seg skikkelig ut fra samfunnet ellers. Noen som tør å stå fast ved sine prinsipper. Noen som har erfaring nok og visdom nok til å se hva som er viktig. Hva er egentlig viktig?
Hva slags forbilde er det best for meg å ha? Og hva slags forbilder er det best for verden at mennesker har? Vi ser opp til de som tilsynelatende er rike, pene og vellykkede og så sørger vi over at vi ikke er som dem. Dagens samfunn er ikke prosessorientert og det virker ikke som om vi jobber mot et langsiktig mål heller. Vi bare er. Og er gode nok eller ikke gode nok. Vi skjønner ikke at god er en evigvarende prosess. Livet er en prosess og en dag er det ikke.
Noen sier det er målet som gjelder og noen sier det er veien. Jeg sier: Ja, takk begge deler. Hvis ikke veien er interessant så kan man vel nå målet på en annen måte. Og hvis man går rundt uten et mål. Ja, da er det i hvertfall lett å gå seg vill. Og ikke så lett å spørre om veien.
Kanskje vi burde hjelpe ungene til å tenke over hva slags egenskaper forbildene deres har. Vil du bli som Harry Potter eller Pippi? Og hvorfor det egentlig?
Hvorfor ha forbilder? Jeg liker ikke dyrkelse av idoler. Idol betyr gudebilde. Det synes jeg er litt ekkelt. Tenk å tilbe et menneske. Men jeg synes det er en god ting å ha forbilder. Vi blir uansett påvirket av menneskene rundt oss. Og ved å velge ut noen forbilder så blir vi mer bevisste på hvordan vi er i forhold til det vi ønsker å være.
Mitt store forbilde er bestemor. Og egentlig alle damer med hennes kvaliteter. Bestemor er pen, som en filmdiva fra 50-tallet. Hun har stil, men hun er ikke overlegen for det. Hun tripper ikke rundt i gatene med dyre sko, solbriller og vesker. For bestemor kan det med måtehold. Hun er en motvekt til bruk og kast samfunnet. Bestemor finner glede i andre ting. Hun steller med blomstene sine, baker en kake og kikker litt på gråspurvmor som mater en av ungene sine på terrassen. Det beste bestemor vet er å få besøk av barnebarn og nå også oldebarn. Da stråler hun og finner krefter til å bære lillegutt som veier 10 kg minst.
Bestemor beholder fatningen i en hver situasjon. Hun er ydmyk og viser respekt ovenfor andre mennesker. Og så har hun alltid tid til en prat og en kopp kaffe eller te.
Bestemor kan fjerne nesten alle mulige flekker fra sarte penkjoler. Hun kan legge opp og ned og lappe hva det skal være. Og hver jul har hun klar sikkert 20 par hjemmestrikkede sokker med kjærlighet i hver maske.

Og alle disse egenskapene klarer hun å bevare, selv etter et langt liv i denne verden. Det er godt gjort! Hvordan har egentlig bestemor blitt som hun er? Tenk på alt hun må ha opplevd rundt andre verdenskrig. Tenk på alle de nyhetene Bestemor har fått i løpet av sitt liv. Jeg er sikker på at bestemor må ha hatt gode forbilder.
Og så synes jeg at de sunneste forbildene er nettopp de som tross alt lever videre uten bitterhet. Som vokser på motstand.
Jeg vil være som bestemor.

Filed by bris at 3:59 pm under Ord