Bris

La oss dele forvirring.

Av og til føler jeg at jeg sitter fast i feil virkelighet. Det er så mye jeg ikke forstår. Mennesker er det vanskeligste. Jeg forstår meg for eksempel ikke riktig på skam. Det er ikke fordi jeg føler meg så verdig. Jeg forstår meg i grunnen ikke på verdighet heller. Mennesker har behov for å rakke ned på noe og å opphøye noe. Det er ikke så nøye hva eller hvem det er eller hvor gjennomtenkt det er. Og det kommer til å gjentas. Urett har forekommet før og vil alltid finnes. For sånn er mennesker. Mennesker er selvutnevnte dommere.

Og hver gang jeg har en tendens til en ambisjon så kommer noen og forteller meg at det eller det er veldig vanskelig. Så nå sier jeg det en gang for alle:

Jeg er ikke redd for vanskelig!

Vanskelig er bra faktisk. Gi meg mer vanskelig. Det er alt for lite vanskelig. På skolen f. eks. For med en gang noe er vanskelig så sutrer elevene. Vanskelig er ikke det samme som umulig. Vanskelig betyr bare at det kreves litt mer energi og målrettethet. Kanskje til og med veldig mye energi og målrettethet. Man kan få til hva som helst hvis man legger inn nok tid og krefter. Men hvis man prøver på noe alt for vanskelig så kan det jo hende at man ikke har nok tid og krefter. Tiden på jorden er dessverre begrenset. Dessverre? Hm. Jeg bekymrer meg ikke så mye for det å dø. Det jeg tenker mest på for tiden er livet. Som seg hør og bør for en ungdom som meg.

Jeg vender til bake til det nesten hele tiden. Hva er et liv? Hvordan skal jeg leve et helt liv? Hva er viktig? Skal jeg ha et mål i livet? Vil målet jeg setter bli en begrensning? Er det nødvendig å begrense livets muligheter ved å sette et mål? Hva er min vilje? Kan man uttale et konkret ja til noe som helst eller et urokkelig nei? Hva er stabilt? Kan jeg leve med at alt flyter? Hva skal jeg holde fast ved? Hva holder fast ved meg? Alt som er så viktig for andre føles så uvesentlig. Hva, hvor og med hvem. Hvilken jobb, hva slags hus, hva slags mann og hva slags venner.

Det som er viktig for meg:

Å alltid være tilstede i nået.

Å gi/dele av det jeg har.

Å gjøre det beste ut av det der jeg er med det jeg har.

Å finne en balanse mellom å ta vare på/realisere meg selv og det å gi av meg selv.

Å søke større bevissthet og forståelse for alt.

Å søke et ektere og kanskje mer estetisk uttrykk i alt jeg lager og gjør.

Å gi meg selv tid til å hvile og føle, også på det som er vondt.

Viktige ord for meg: ydmyk, ærlig, rettferdig, nestekjærlig, engasjement, fredelighet, undring, tilstedeværelse, bevissthet.

Jeg kommer aldri til å bli perfekt. Jeg kommer aldri til å finne evig lykke. Smerte og ondskap finnes. Så, hvorfor skal jeg ikke gi opp og leve et lurvete anarkistisk liv? Sukk.

“Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel gå ut i min hage og plante et epletre i dag.” – Martin Luther (NB: Det er visst skrevet en hel avhandling om at det ikke er Luther som har sagt/skrevet dette.)

Jeg vil bygge noe på denne jorden. Jeg vil bety noe for andre. Jeg vil elske. Jeg vil utfordre. Jeg vil oppdage. Jeg vil inspirere. Jeg vil skape. Jeg vil dele. Jeg vil tenke. Jeg vil leve. Jeg vil.

Filed by bris at 8:06 pm under Ord