Bris

Dette er kanskje en noe ambisiøs tekst å skrive når man bare er nitten år. Men jeg har mine grunner. Hvis jeg venter til jeg er gammel og vis så kommer jeg sikkert til å være for lur til å offentliggjøre masse påståelige sort/hvitt tanker. Og hvis jeg venter alt for lenge så kan det faktisk hende det er for sent å redde verden.
Vi lever i et informasjonssamfunn. Jeg har faktisk tilgang på nesten all informasjon jeg kan ønske meg. Det synes jeg er kjempe spennende. Men det er også slitsomt. Ansvaret for å bringe verden videre ligger tungt på mine skuldre. Hvem andre kommer til å gjøre det? Og ville de vært like helhjertet engasjert som jeg er? Neppe.
Jeg vet at jeg ingenting vet. Jeg har alt å lære. Alt å miste, og samtidig ingenting å miste. Derfor kaster jeg meg ut i det.
Før vi setter i gang med å redde verden så er det viktig å sette et mål. Hvor vil vi med verden? Hva må forandres? Og trenger verden egentlig å reddes? Hvordan vet man om noe trenger å reddes?
En redningsaksjon trengs når noe eller noen er sunket så dypt i gjørmen at den eller det ikke kan komme seg ut av gjørmen på egenhånd.
Har verden sunket så dypt ned i gjørmen at den ikke kan redde seg selv?
Ja, definitivt! Noe må gjøres! Jeg forgår. Menneskeheten forgår. Og kloden forgår. Vi er late og egoistiske hele hurven. Ungdommene har dårlige holdninger og liten eller ingen respekt for voksne. Antallet kriger og voldshandlinger øker. Antall mennesker med psykiske lidelser øker. Sykefraværet øker. Forsøpling og forurensning øker, selvmordsratene øker, antall ran øker, antall mord øker, mobbing i skolen og på arbeidsplasser øker, arbeidsledigheten øker, antallet rusmisbrukere øker.
Jeg nekter å stå og se på. Håpløst sier du? Alle monner drar og liten tue kan velte stort lass. (NB: De overnevnte påstandene er ikke basert på tall fra SSB, men på en følelse jeg har av hvordan det står til med verden generelt.)
Så hva er målet? Hvordan er den ideelle verden?
Mange vil si at den ideelle verden er en verden uten nød, med frihet for alle og hvor alle har like godt grunnlag for å klare seg. Jeg vet ikke helt om jeg er enig. Jeg vil sitere Etty, en jødisk kvinne som satt i konsentrasjonsleiren Auschwits under andre verdenskrig. ”Å lide er ikke under den menneskelige verdighet. Jeg mener at man kan lide menneskeverdig og ikke menneskeuverdig. Jeg mener at de fleste i vesten ikke kan kunsten å lide og i stedet gripes av tusen forskjellige slags angst”
Å fjerne all lidelse vil ikke gjøre menneskeheten lykkeligere. En verden fri for lidelse vil virke endimensjonal. Vi trenger både mørke og lys for å kunne se klart.
Jeg tror heller ikke mer frihet er løsningen på verdens problemer. Når friheten blir for stor fører den bare til en følelse av likegyldighet og meningsløshet. Det kan vi se i Norge. F. eks. på det dårlige oppmøtet ved valgurnene. Vi har frihet til å velge, men vi har ikke noe vi må kjempe for. Vi overlever mest sannsynlig uansett hvilket parti som vinner valget.
Likhet for alle er heller ikke løsningen på verdens problemer. Simpelthen fordi alle ikke er like. Likhet vil dessuten gå på bekostning av friheten.
Den ideelle verden er en verden med balanse og variasjon.
Verden trenger en god balanse mellom lidelse og nytelse. Og det har den kanskje. Verden er ikke som den engang var. Vi har det verre på noen måter, men bedre på andre måter. Men så er det jo noen mennesker som har det bedre på noen måter og verre på andre måter. Men med tiden varierer det hele. Så verden er ideell allerede? Ja, men det er noe som mangler. Hva kan vi gjøre for å få verden til å bli et bedre sted for alle? Da kan jeg sitere, Tolstoj, som sier at ”Alle prøver å forandre verden, men ingen prøver å forandre seg selv.”
Hvis du vil redde verden, så må du begynne med å redde deg selv. Du må tørre å tenke. Tenking kan faktisk være veldig skummelt for mange. Alle tenker jo, det jeg mener er at du må tørre å være alene med dine egne tanker. I den ensomme tomheten finnes alt man ikke liker å tenke på. Det finnes barndomsminner. Det finnes traumatiske hendelser. Krangler. Mindreverdighetsfølelse. Savn. Skam.
Du kan flykte fra tomheten et helt liv. Men da skal jeg love deg at når du ser tilbake så har mye skade skjedd. Den som flykter har ikke tid til å velge vei.
Mange flykter inn i ting som verre er. Man kan skyndte seg inn i det første og ”beste” forholdet man snubler over. Man vet ikke at tomheten finnes selv i en partilværelse.
Man kan bruke rusmidler mot tomhet. Man kan bygge seg en fantasiverden. Man kan bli avhengig av konstant underholdning. Man kan jobbe all den tid man ikke sover. Man kan reise fra tomheten.
Redsel for tomhet kan være en lidelse. Og som med mange lidelser er det slik med denne at frykten for den, er mye vondere enn den faktiske tomheten.
Jeg tror ikke jeg noen gang her på jorden kan komme til et stadium der jeg kan si at nå kommer jeg aldri til å være tom og ensom lenger. Den eneste løsningen jeg ser på problemet med tomhet er å bli fortrolig med den. Man må lære seg å lide med stil. Når man kan det så er man fri til å tenke på hva man vil. Og man tør å konfrontere seg selv med nærmest hva det skal være.
Det neste man må gjøre er å forstå at det er viktig å møte verden som om det ikke finnes noen sannheter. Da er man åpen for å se gamle sannheter fra nye vinkler. Og man må forstå at om man holder noe for sant så er det ikke nødvendigvis en stor trussel å høre andres syn på saken. Ja, ikke bare skal man lytte til andres synspunkt. Man skal søke å forstå hvordan de kom frem til dette synspunktet. På denne måten vil man enten styrke sin egen overbevisning eller se på den med nye øyne. Det er en sunn utvikling. Og det er viktig å stole på sin egen evne til å skille gode tanker fra mindre gode tanker.
Når du er på god vei med å redde deg selv så kan du begynne så smått å redde verden. Vi kan ikke legge en plan om å redde verden i løpet av det neste året. Vi trenger et mye større tidsperspektiv enn som så. Eventuelt et mye mindre tidsperspektiv. Det viktige er ikke hva jeg har tenkt å gjøre i morgen, men hva jeg faktisk gjør nå.
Så hvordan redder vi verden? Eller hvordan gjør vi verden til et bedre sted?
Med mange små forsiktige skritt. Det kan gjøres på forskjellige måter. Det viktigste er at uansett hva du gjør, så gjør det helhjertet! Om du er barnehagetante, eller lærer på en skole. Om du er ansatt i en liten bedrift. Eller om du er leder for en stor bedrift. Om du er hjemme med hus og barn. Om du studerer. Om du er kunstner. Se menneskene rundt deg. Virkelig se dem. Og respekter dem. Om du kanskje ikke kan gjøre så mye, så husk allikevel å ta vare på deg selv og andre. Vis nestekjærlighet og omtanke. Det er det eneste verden virkelig trenger mer av.
Er jeg naiv? Det er godt mulig. I så fall vil jeg si at for den som skal redde verden er det nødvendig å være litt naiv. Jan Erik Vold avslutter et av sine dikt med ” Det er håpløst - og vi gir oss ikke.” Og med det avslutter jeg og.

Ps: Jeg håper virkelig at det finnes noe som er større enn mennesket.
Herre vær snill å gi meg troens gave så jeg kan se deg. Lær meg å elske. Amen.

Filed by bris at 9:45 pm under Ord