Bris

Kjære menneske!

Du er nydelig. Du er så levende, så tilstede, så modig. Du møter hver dag. I det minste med et pust om ikke annet.

Det er så overveldende mye. Bamsen min lukter f.eks. helt feil. Den lukter en blanding av ny og søvn. Den skal lukte mystisk og spennende. Ikke bil. Kanskje jeg skal glemme ham et lurt sted. Hvor han får rett lukt. Et gammelt bibliotek. En sigarbutikk. Et apotek? Nei, kanskje ikke.

Jeg har en hoste som sitter i halsen, som ikke hadde trengt å være der. Den bare er der fordi jeg ikke har tid til å sette meg ned og slappe av og drikke noe varmt. Fordi det alltid er noe viktig som får meg til å stresse rundt. Jeg skal bare gjøre dette og dette. Så kan jeg slappe av. Men jeg vet jo godt at så fort jeg har fått noe unnagjort, så har jeg jo tid til å gjøre alt det andre jeg har lyst til å gjøre . Som f.eks. fotografering, eller å prøve ut diverse kampsporter, eller diverse danser, eller å tegne, male og skrive, eller å finne rare gamle bøker i bruktbutikker, eller utforske diverse instrumenter, og skrive brev. Eller gå på biblioteket og lære meg ting som jeg ikke lærer på skolen, som fluefisketeori, vevhistorie, pianostemming, rørleggertriks eller backpakkertips.

Men hvor vil jeg? Hva skal styre retningen i mitt liv?

På veggen min står det: Nantoko narimasu. Som betyr: det blir nok til noe. Og selvsagt blir det til “noe”. Hva skulle det ellers bli til?

Hva vil jeg fokusere på? Hva bør man fokusere på? Nestekjærlighet. Det er det eneste jeg kan si at alle burde praktisere. Hvorfor det? Og hvordan få alle til å praktisere det?

Alle burde vise nestekjærlighet og barmhjertighet fordi. Derfor.

Jeg kan si at man skal gjøre det fordi at å glede noen andre er den største glede. Eller fordi det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjøre mot andre. Men begge de begrunnelsene bygger på egoisme. Hvis jeg er snill så får jeg det godt. Og jeg synes at vi skal være snille selv om det betyr at vi får det vondt. Hvorfor det da? Er jeg kanskje bare en av de som ser så ned på meg selv at jeg synes alle andre fortjener å ha det bedre en meg? Er jeg slave av en religion som sier at bare når du har det vondt er du virkelig ren? Jeg trodde da virkelig ikke det. Jeg synes at alle fortjener å ha det bra. Fortjener?

Av historien kan jeg lære om hvordan vår kompliserte samfunnsstruktur oppsto. Jeg kan lære om hva som var viktig for mennesker før, hvilke evner som var vesentlige og hvilke materialistiske ting som var essensielle for å overleve. Og på mange måter gjelder det samme nå som før. Rikdommen kan ligge i det å eie landområder, eller det å drive handel. Serviceyrker. Håndverk. Tilgang på naturressurser. Det som er viktig for å komme seg frem her i livet er først og fremst å vite hva du vil. Som menneske, som organisasjon, som land.

Dannelse og kulturliv blomstrer der det finnes et overskudd. Et overskudd av energi eller av mat/penger.

Der det blir et solid underskudd på mat eller plass eller der naturen blir uvennlig. Der vandrer hele folkegrupper av gårde for å finne bedre vilkår.

Forekommer folkevandring i dag? Ja, men på ganske andre vilkår enn før. I gode gamle folkevandringstiden så var det bare å albue seg til et landområde. det kunne jo være vanskelig nok, men de hadde verken Nato eller noen Internasjonal domstol å forholde seg til.

Fordi vi har laget regler så må vi hjelpe ofre som ikke kan hjelpe seg selv. Hvis du sier at det er forbudt å stjele, så må du jo passe på at folket ditt har mat.

Men som vanlig ender jeg opp med flere spørsmål enn svar:

Hvorfor er det så mange folkeslag som ikke klarer å leve sammen? Religion? Kultur!

Hvorfor vil mennesker ha ledere? For å slippe å tenke? Er menneskene late i utgangspunktet? Er det en fordel? Hvordan får vi gode ledere? Hvordan unngår vi dårlige ledere? Hvordan inspirere et helt folk? Hva er vårt langsiktige mål? Hvor er verden om 200år. Hvor er Norge om 200år. Hvor er kunnskapen i dag?

Stopp! Det er nå. Det er nå du må dele det beste av deg selv med din neste.

Filed by bris at 8:03 pm under Ord