Bris

Parsifals/Dopplers vei mot dygd og hellighet

Parsifal er et episk dikt av Wolfram von Eschenbach på begynnelsen av 1200-tallet.

Parsifal har en harmonisk barndom. Han bor langt inne i en skog med sin mor som han ikke aner at er Dronning over tre kongeriker. Han vet heller ikke om at hans far var en stor ridder som nå har falt i kamp. Men en dag møter Parsifal noen riddere i skogen og selv om han ikke vet hva de er så vet han med en gang at han vil bli som dem. Han forlater sin mor og legger ut i verden, ung og naiv og også svært klønete. Han ødelegger et ekteskap og dreper en ridder på uedelt vis. Siden møter han en gammel vis mann som tar ham til seg og lærer han opp i ridderdydene. Parsifal vokser opp og blir en flott ridder med en vakker kone. Han kommer over gralsborgen, men han skjønner det ikke selv. Han kunne blitt konge i denne borgen men han gjorde en tabbe og da han våknet neste morgen var borgen helt tom. Parsifal bestemmer seg for å finne gralen igjen på egenhånd. Alle han møter sier at det er umulig, men han nekter å gi opp. Han tilbringer tid med en religiøs eneboer og der utvikles han åndelig. Han gjør opp for alt det gale han har gjort. Han havner i en kamp hvor han bruker et hellig sverd til å overvinne et jordisk sverd og han finner ut at motstanderen var hans egen halvbror. Du har overvunnet deg selv, sier halvbroren. Og Parsifal blir gralskonge.

Doppler av Erlend Loe 2004.

Doppler er en mann som er voksen og flink. Han har en flink kone og et flinkt hus. Og han har to barn som begge viser tendenser til å bli flinke. Men en dag han er ute og sykler i skogen, faller han og slår seg. Mens han ligger der i skogen får han et kall til å flytte ut i skogen og gjøre ingenting. Han skal i hvertfall ikke være flink. Men jeg vil si at han egentlig er ganske flink allikevel der han bor i skogen. Og han klarer seg fint. Han har aldri egentlig gjort en tabbe og jeg tror kanskje han bare gjør en tabbe i løpet av hele boken. Doppler har aldri forstått seg på sin far. Så han bestemmer seg for å hedre ham. Når det blir for vanskelig å gjøre ingenting der han er, fordi han ikke klarer å la være å få seg venner, flykter Doppler videre til en annen skog.

Når jeg setter disse to historiene ved siden av hverandre så ser vi tydelig forskjell på mennesket før og nå. Mennesket er forresten kanskje det samme, men livsførselen er definitivt forskjellig. Parsifal holdes isolert i sin barndom. Han får ikke vite om hva han har å leve opp til. Moren er mest opptatt av at han skal ha det godt. Han får selv bryte opp når han er klar for å utvikle seg videre. Når Parsifal møter verden så får han lov til å tabbe seg skikkelig ut et par ganger. Det er først når han er klar for det og skjønner at han trenger en lærer at det dukker en opp.

Doppler har i grunnen alltid vært flink. Og i dag forventes det at man skal være flink. Over alt skal man være flink. Og det er egentlig ikke umulig å være flink til nesten alt med en gang. Men for hver ting man er flink til så er det noe man er dårlig til. Tror jeg. Og da må man jo velge om man vil være flink til alt det man skal være flink til. Flink til å se bra ut, flink til å holde huset fint, flink til å jobbe, flink til å være hyggelig med alle, flink til å hjelpe alle, alltid. Eller man kan være flink til andre ting. Flink til å se, flink til å hvile seg nok, flink til å være tilstede der man er, flink til å velge riktig ting å være flink til.

Parsifal bruker hele livet på å bygge seg opp, mens Doppler, som alltid har vært flink, bestemmer seg for å bryte alt ned til ingenting. Hvis man er flink på bekostning av seg selv så vil man før eller siden ikke holde ut mer. Jeg tror at vi mennesker kan bli flinke på en annen måte. Parsifal blir også flink, til sist.

En annen stor forskjell er at Parsifal har etter hvert et klart mål med sitt liv, mens Doppler bare virker mer oppgitt over verden jo lenger han er i skogen. For Parsifal er ikke verden en hindring men mer et hjelpemiddel som han kan ta i bruk for å nå sitt mål. Også Parsifal fjerner seg litt fra verden i perioder. Det er viktig å kjenne etter hva som er ens egen stemme i det støyende koret verden kan virke som.

“Hvis du ikke er full av grønske på knærne når du kommer inn for kvelden så bør du alvorlig revurdere din livsførsel.” (fra Tommy og Tigeren.)

Men jeg synes det kan være godt å revurdere livsførselen en gang i blant om man har aldri så mye grønske på knærne.

Og så får vi jo håpe vi for se om kanskje også Doppler en gang når frem til dygd og hellighet.

Filed by bris at 8:08 pm under Ord