Bris

Vinden blåser over meg.
Rusker lett i løse hårlokker.
Det er stille rundt meg.
Jeg har savnet ordentlig stillhet.
Stillheten finnes i vinden. Og i regnet. I den tunge snøen som av og til dekker alt. Stillheten finnes i havet. Stillheten finnes i alt som får meg til å stoppe opp å tenke.

For stillhet er ikke bare fravær av lyd. Stillhet er rom for tanker. Ikke organisatoriske tanker. Men spontane menneskelige tanker. Siden det aldri er ordentlig stille, så kommer stillheten best frem der det er en konstant lyd som ikke er stressende. Men det er så sjeldent vi tar oss tid til å nyte fraværet av forstyrrende lyder.

Det motsatte av stillhet er støy. Støy kan være støy selv om det ikke lager lyd. Noen bilder er for eksempel støyende. Så er det jo forskjellig fra menneske til menneske hva slags støy man finner sjarmerende.
Tikkende klokker går meg på nærvene, men jeg synes pøsregn mot taket er nydelig.

Stilt

Stilt
Sover
Barnet i vuggen
Stilt
Sitter
Moren og strikker
Stilt
Står
Far og rynker brynene

Stilt
Slukte
Vi maten før vi dro
Stilt
Snek
Vi oss over grensen
Stilt
Sukket
Vi, vel fremme.

Stilt
Sovnet
hun inn
stilt
kysset
han henne
stilt
gråt
han sine tårer

(Men inni ropte han høyt!)

Stilt
Synker
Solen
Ned i havet
Hvis den enorme ildkulen
kan, Så kan du
også.

Stilt
Synger
Jeg min sang
For deg.
Så stilt
at du bare hører
den om du
virkelig
vil.

Filed by bris at 4:09 pm under Ord