Bris

Nå er jeg lei av å vente. Temmelig lei.

Jeg venter på at skoleåret skal ta slutt så jeg kan studere noe virkelig interessant. Jeg venter på at jeg skal vokse og på at lengselen etter å oppdage, lese, møte og sluke skal roe seg. Jeg venter på at jeg skal finne en balanse i søvnrytmen, kostholdet og aktivitetsnivået så jeg kan bli mer opplagt. Jeg venter på at jeg skal få min egen leilighet så jeg kan begynne å holde ting ryddig, arbeide og lage middag uten å bli forstyrret av andre mennesker som roter, vil finne på noe gøy og har allerede laget noe annet til middag en det jeg ville, og som nå synes det er på sin plass at jeg rydder opp. Og det er det jo. Jeg venter på at vennene mine skal finne ut hva de vil med livene sine og slå seg ned på ett sted så jeg kan begynne å ha jevnlig kontakt med dem. Jeg venter på at jeg skal bli inspirert til å leve enklere. Jeg venter på at jeg skal få så mange regninger at jeg må føre regnskap for å få ting til å gå opp. Jeg venter på at jeg skal få bedre tid til å lese. Jeg venter på et passende øyeblikk til å fortelle familien min hvor glad jeg er i de. Jeg venter på at jeg skal skjønne hva det er jeg skal gjøre med livet mitt. Jeg venter på at livet skal begynne. Jeg venter på at jeg skal finne noe.

Jeg venter på at jeg skal finne det jeg søker. Men jeg vet ikke hva jeg søker. Jeg venter på at jeg skal finne fred. Og midt i all ventingen går livet sin gang. Vanligvis liker jeg faktisk å vente. Å vente på et brev f.eks. Men også det å vente på bussen eller på at det skal slutte å regne. Selv det å vente forgjeves, på noe som aldri kommer, kan jeg nyte. Enten fordi jeg kan leke med tanken på hvor fint alt kan bli når ventingen er over eller fordi jeg plutselig får tid som jeg ikke har lovet bort. Jeg kan sitte og nyte det at tiden går sakte og jeg kan finne på alt mulig rart for å fylle tiden med noe morsomt eller nyttig. Jeg liker å utfordre meg selv til å være kreativ. Men nå er jeg altså lei av å vente. Ikke på de små hverdagslige tingene. Men jeg føler meg fanget i ventingen på at selve livet skal begynne.

Plutselig spør jeg meg selv: hvorfor? Hvorfor venter jeg? Livet er jo nå. Og to minutter etterpå fjerner jeg alle pynteting på rommet mitt. Jeg sorterer alt papiret og legger frem alle klærne mine for å gi bort det jeg ikke trenger. Nå skal alt bli ryddig og rolig. Jeg vil ha det luftig og rent både på rommet, på timeplanen og i matlagingen. Neste mål er å gå systematisk til verks for å finne ut hva som er verdifullt for meg. Mine ukrenkelige verdier som jeg vil leve for. Mennesket er verdifullt, jorden er verdifull o.s.v. Men jeg er kanskje allerede fanget i et annet nett en ventingen. Jeg blir fanget i en desperat forberedelse på livet og det vil alltid være mer som må ordnes for at alt skal ligge til rette for livet.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Det er nå, det er nå, det er nå! Det er nå vi må slutte å vente og begynne å leve. Det er nå vi må dele det beste av oss selv med oss selv og med våre medmennesker. Det er nå det skjer. Fremtiden finnes ikke. Men det betyr ikke at vi ikke skal stå til ansvar for det vi gjør nå. Det betyr ikke at jeg skal glemme alt annet en nå og la være å skrive og sende denne teksten fordi jeg har mer lyst til å tegne en tegning. Men det betyr at jeg vil være tilstede i denne teksten som jo er en del av mitt liv akkurat nå. Og dele meg. Være meg.

Em… Hei! Hva er viktig for deg akkurat nå?

Filed by bris at 9:36 pm under Ord